Hjerkin - Venabu

26.-30.juli 2012 tok Elisabeth og jeg toget til Hjerkin for å gå de første etappene av Rondanestien. Det var meldt flott vær og vi skulle gå fra hytte til hytte, så vi pakket lett. Veien mot Grimsdalshytta er lettgått og flott og på veien gikk vi forbi noen spesielle groper som ble skapt under siste istid.

Vi holdt bra fart og kom tidlig frem. Det var mye folk på hytta for Kristin Krohn Devold var der i forbindelse med 50-årsjubileet til Rondanestien. Etter en deilig tre-retters middag var det foredrag om Rondane. En flott start på turen vår!

Neste dag startet turen ganske bratt, men vel oppe på fjellet var motbakkene glemt. Vi tok oss god tid og koste oss i sola før vi begynte på nedstigningen.

Og oppstigningen igjen....

Før vi endelig kunne gå ned til Dørålseter og en kald øl... Neste morgen var det meldt regn. Vi hadde pakket lett og lagt regntøyet igjen hjemme. "Vi holder oss varme når vi går", tenkte vi. Ok i teorien, men ikke når regnet treffer oss vannrett i 1200 meters høyde. Det ble en lang og kald dag. Belønningen fikk vi da vi endelig nådde Bjørnhollia. En riktig perle av en turisthytte! Vi fikk et to-mannsrom med hundebur, dusjet og tørket tøy i tørkerommet før middagen ble servert. Etter middagen tok vi et glass vin foran peisen og plutselig var regnet glemt! Varme og mette gikk vi til sengs og våknet opp til sol neste dag.

Denne etappen begynte bratt, men stort sett var det flatt terreng. Vidt utsyn og gode stier. Vi kom derfor tidlig frem til Eldåbu. Vi var alene på hytta, men utover kvelden kom et voksent par. De holdt seg litt for seg selv, men vi hadde hverandre, så det gjorde ikke noe. Vi la oss tidlig og sto tidlig opp for neste dag var turens siste. Vi skulle til Venabygd og ta bussen derfra. Det går ikke mange busser, så vi ville være tidlig fremme. Ruta går gjennom variert terreng. Både bjørkeskog og snaufjell passerte vi, før vi var fremme ved Spidsbergseter. Vi gikk inn i resepsjonen for å spørre om når bussen til Ringebu gikk, men fikk til svar at det visste de ikke for "våre gjester kommer ikke med buss"... Vi begynte derfor å gå langs veien mot Venabu og i det vi kom frem dit, kom bussen! En perfekt avslutning på en flott tur!!

Kringledalen - Bjørvika

17.-19. juli 2012 gikk jeg fra Kringlerdalen ved Maura og fulgte Rondanestien til Bjørvika. Turen startet ikke helt som forventet, for etter kort tid mistet jeg stien pga et hogstfelt... Heldigvis klarte jeg etter litt leting å finne den igjen og så bar det oppover moet Råbjørnhytta. På veien passerte jeg en gravhaug med flott utsikt mot Gardermoen.

Vel fremme ved Råbjørnhytta, spiste jeg litt sammen med to hyggelige damer, deres barn og hund før jeg satte kursen mot dagens mål, Bekkestua. Bekkestua ligger idyllisk til ved en fin bekk (naturlig nok...), men jeg var nå både sulten og trøtt, så det ble en rask middag før søvnen tok meg. Det var ingen andre gjester i den lille hytta, men når mørket falt på ble det liv på loftet! Hvilke dyr det var, fant jeg ikke ut, men et svare leven holdt de i hvert fall!

Tidlig neste morgen fortsatte ferden mot Hakadal verk.Veien var lett å gå. Faktisk så lett at jeg ikke trengte kart. Vel, det skulle jeg nok ha brukt, for stien endte flere kilometer syd for der jeg hadde planlagt å komme frem.. Dermed ble det et strekk langs veien gjennom Hakadal, forbi golfbanen og opp til Verket.

Etter å ha passert Verket følte jeg meg neste hjemme, da dette skiltet dukket opp.

Forklaringen er visst at man ofte brukte stedet man kom fra når man i gamle dager slo seg ned på nye steder. Veien videre til Tømtehyttene, gikk over noen fine høyder og forbi vakre tjern. Vel fremme, satt det ei nederlandsk (?) jente på tunet. Hun fortalte at hun ikke var alene og mens jeg installerte meg i den største hytta, forsvant hun inn i den minste. Vel, de dukker vel opp etter hvert, tenkte jeg, men den gang ei. Jeg banket ikke på, for jeg antok at de enten ville være i fred, eller at hun var alene og fryktet hva jeg kunne finne på.... I stedet gikk jeg for å se på den fine utsikten før jeg gikk til ro.

Vel tilbake i hytta, banket det på døra. Jenta i nabohytta, tenkte jeg, men inn kom en kar i sykkelklær! Han var på sykkeltur i marka og ønsket litt vann. Jeg tilbød han kaffe og vi pratet en stund før han hastet videre. Neste dag sto jeg opp tidlig for å rekke toget hjem. Det hadde regnet, så stien var sleip og gresset vått, men nede ved Øyungen tørket det opp. Snart kom jeg ned til Maridalen. Siste etappe var kanskje den mest spesielle. Jeg fulgte Akerselva gjennom Nydalen og ned til sentrum.

Stort sett en fin vei, men jeg følte meg litt spesiell der jeg gikk. Skitten og svett, med sekk og hund midt blant urbane Oslo-folk... Turen anbefales, men man bør like trær, for det ser man MYE av!

2011-2012

På grunn av hyttebygging i Hafjell, stoppet prosjektet opp litt. Samtidig fikk jeg ikke rotet meg til å skrive fra de turene jeg faktisk gjennomførte, men nå tenkte jeg å skrive et lite resyme...

Djupslia - Vetåbua

Tidligere i sommer var jeg på besøk hos mine gode venner Vidar og Britt. De hadde ingen erfaring med fotturer i fjellet, og i løpet av det besøket avtalte vi en "hytte til hytte-tur" 6.-8.august. Hvor var likegyldig, så derfor benyttet jeg anledingen til å velge en del av Rondanestien. Sist jeg gikk der, kom jeg til Djupslia, så det ble utgangspunktet for denne turen. Siden vi kun hadde to dager til rådighet, måtte det bli en "tur/retur-tur".
Fredag kveld kom vi frem til Djupslia med bil. En jentegjeng hadde kommet før oss, og stemningen var høy i hovedhytta. Vi hadde med to hunder, så sikringsbua måtte bli vårt sted. Det passet i grunnen godt. Vi var en snartur over og hilste på det lystige selskapet før vi trakk oss tilbake til vårt eget lille krypinn. Biffer ble stekt (litt for dårlig) og en flaske vin ble konsumert før vi gikk til sengs ved midnatt.
Neste morgen var vi på vei ved ti-tiden. På den første kilometeren spiste vi ca 150 høydemeter og sto varme og fornøyde på toppen av Åstkyrkja (1061 moh) og nøt utsikten mot Goppollfjellene som vi skulle over.

Etter en time gjennom bjørkeskogen passerte vi sæteren Tauteren. Blodsukkeret hadde sunket noen hakk, så vi tok en deilig pause og fikk fylt opp energilagrene igjen. Snart var vi på toppen av Goppollfjellene, og for et syn! To lettgåtte kilometer med flott utsikt til alle kanter, gjorde dette til et av min sommers høydepunkter!
Ved enden av platået tok vi en ny rast. Vidar og Britt var uavnte med å bære sekk i fjellet, og følte at kreftene minket, men fra nå av var det nedoverbakke mot sætra Bjørge og Goppollmyrene som vi skulle over.

Ved Bjørge rastet vi ved en bekk, drakk litt og motiverte oss for noen våte kilometer over myrene. I begynnelsen var det gode og tørre klopper å gå på, men vi så på fottøyet til dem vi møtte, at dette ikke kunne vare evig....
Rett før Lassehaugan var det litt overvann på kloppene, og der lå de selvsagt litt lengre fra hverandre. Dermed ble jeg våt til kneet... Likevel var jeg godt fornøyd og tenkte at "Dette gikk lett". Anderledes var det nok for Vidar, som nå måtte hente frem de siste reservene av krefter i tillegg til at han hadde tråkket over og hadde en vond ankel. Han nøt nok derfor ikke de nydelige Tretjønna som vi passerte like mye som undertegnede...

Smilet forsvant også for undertegnede da det gjensto en knapp kilometer, for her var det kun vann, gjørme og kumøkk å gå på... Slitne kom vi endelig frem til Vetåbua og ble møtt av en sprek gjeng som koste seg i sola. Tre fedre og fire tenåringsbarn hadde syklet fra Hafjell. Vi måtte også her benytte sikringsbua, men vi slo av flere hyggelige prater med syklistene i løpet av kvelden.
Etter noen timer på ryggen var heldigvis Vidars gode humør atter på plass igjen og middagen kunne lages. En tur over i hovedhyttas matlager og så var menyen klar: Joikakaker og rødvin!

Maten smakte fortreffelig og med fornyet humør fortsatte praten til vi alle gikk mette og blide til sengs ved 23-tiden.
Neste morgen våknet vi av romstering utenfor hytteveggen. En flokk kuer syntes det var godt å klø seg mot hytta. Det passet bra, for nå var det tid for å stå opp! Elisabeth og jeg koste oss med en kaffe i sola, før alle fire laget frokost.
Halv ti var vi klare for returen, men med gårsdagen strabasiøse tur friskt i minnet, var det ikke fritt for at Vidar og Britt gruet seg litt. Stor var derfor overraskelsen da det viste seg at formen var bra. Snart var myrene passert, og ved Bjørge skiftet vi til shorts for nå skinte sola fra skyfri himmel.

Oppstigningen gikk greit, og ved to-tiden rastet vi ved et lite fjellvann. Etter et kort, friskt nakenbad, tok vi en lang lunsj og nøt det deilige været.
På vei ned mot Tautern verket nok Vidars ankel mye, men han bet tennene sammen og kom seg gjennom bjørkeskogen. Ved femtiden sto han fornøyd på toppen av Åstkyrkja og så enden på turen.

Vi spiste resten av maten og gikk den siste kilometeren ned til Djupslia. Slitne, men fornøyde satte våre to førstegangs fjellvandrere seg i bilen og forsikret at dette hadde gitt mersmak! At dette var en fin tur, skriver jeg gjerne under på. Dette har vært en av de flotteste turene Elisabeth og jeg har hatt og vi anbefaler Goppollfjellene på det sterkeste!

Lindesnes

Søndag 18.juli pakket vi bilen og gjorde klar til avreise neste morgen. Finns ny-innkjøpte Rangerover Defender kler i grunnen kajakkene godt...



Mandag 19. juli hentet Finn og forloveden meg kl. 07.30 og så satte vi kursen mot Lindesnes. Været var ikke oppløftende. Regn og vind som bare tiltok i styrke jo lenger sør vi kom. Allerede ved Kristiansand hadde vi tatt avgjørelsen; vi må starte lenger nord. Likevel ønsket vi å i hvert fall stå på Lindesnes før turen startet. Derfor kjørte vi hele veien, tok bilder i vind og regn, før vi returnerte til Kristiansand.
Med sjøkart som eneste veiviser, fant vi etter hvert frem til Kongshavn. Her ble kajakkene satt ut og endelig kunne vi begynne padlingen!
Regnet hadde gitt seg og vinden løyet noe, men utenfor Kongshavn gikk dønningene ganske høyt. På det verste så vi bare så vitt hodene til hverandre mellom bølgetoppene, men dønningen var runde og padlingen gikk greit. Likevel var det godt å endelig komme frem til Blindleia og smulere farvann.
Siden det alt begynte å mørkne, og regnet truet med å komme tilbake, slo vi leir i Jaktbukten. Dessverre viste sandstranden seg å være gjørme, men etter kreativ landsetting, kom vi ganske tørrskodde i land. Teltet kom opp og etter en "Real-middag" la vi oss.

Tirsdag 20. juli våknet vi til oppholdsvær. Frokosten ble en "Real-kornblanding" og før klokka slo ni, var vi på vannet. Siden vi var i Blindleia, var det tilnærmet vindstille og vi gled rolig mellom millionhyttene. Båtfolket sov og det var godt å padle.
Vi hadde lite vann igjen, men så heldigvis en morgenbadende sunnmørskvinne som vi kontaktet. Snart var vannflaskene fylt og vi gled videre. Nå begynte de første båten å komme, men manglende sol og de foregående dagenes vind gjorde nok sitt til at vi stort sett fikk padle i fred.
Blindleia har få naturlige strender, men til gjengjeld mange kunstige. De ligger tett på brygger og millionhytter, så vi fikk ikke benyttet dem. Underveis møtte vi en lokal padler. Heller ikke han kjente til naturlige strender, så pausene våre ble enten på gjørme eller helst på svaberg.



Ved lunsjtider, tok vi en avstikker til Brekkestø. Det angret vi ikke! Det viste seg å være en ekte "Sørlandsperle". Hvite hus, båter og til og med en liten strand gjorde lunsjpausen perfekt! Vi kjøpte ferske reker, rundstykker og øl, som vi inntok på bryggekanten. Ahh, livet leker!
Vel tilbake i kajakkene merket jeg hvor vond min høyre hånd var. Allerede kvelden før hadde den vært litt øm, men nå var det direkte ubehagelig å padle. En nagende frykt for senebetennelse kastet skygger over padlingen mot Lillesand.
Like før Lillesand rastet vi på Stenholmen. Her er det skilt med "Max 5 knop" og politibåten lå også der, men dette så ikke ut til å bekymre motorbåtene som raste forbi. Sannelig er det forskjell på politiets prioriteringer. Hjemme i Fredrikstad stopper de en hver jolle som kjører fort, men tydligvis ikke her...

Lillesand ble en svært positiv opplevelse. Ikke bare er byen en koselig sådan, men den har to "bystrender" som jo gjør ilandstigningen komfortabel. Med min verkende hånd bar det til apoteket og betennelsedempende salve ble kjøpt inn.



Deretter beså vi oss i byen, sov litt på stranden og inntok en bedre pizza og noen duggfriske glass. Etter fire timer satte vi kursen mot Homborsund. Nå skinte solen og sjøen lå ganske stille. Det ble en deilig padletur som endte på Homborøya. Nå var hånda mi så vond at vi valgte å ta kvelden.
Vi fant en fin plass og trakk kajakkene på land. Det var ikke plass til å slå opp telt, men sola skinte og værmeldingen var god, så hvem trenger telt? Vi hadde god tid og Finn kokkelerte mens jeg tømte en medbrakt grønn boks. Maten smakte herlig og kaffen etterpå ble inntatt mens vi så ut over en speilblank sjø. Mette og fornøyde gikk vi til ro med himmelen over oss og teltduken i beredskap ved beina. Etter noen timers søvn, ble det bruk for teltduken....



Neste morgen blåste det friskt, soveposene var fuktige på tross av teltduken og hånda mi verket ganske stygt. Vi ble derfor enige om å ta det med ro og se ann været og hånda mens utstyret tørket. Ved ti-tiden sendte jeg sms hjem. Avgjørelsen var tatt. Vi måtte avbryte turen etter skarve 40 km padling! Skuffelsen sved og jeg har ikke følt meg så snytt på mange år!



Ved tolv-tiden løyet vinden noe og vi padlet inn til Breivik camping hvor vi kunne bli hentet med bil. Padleeventyret som først skulle vare i ni dager, men som så ble redusert til fem, hadde nå endt etter mindre enn to. Ekstra bittert ble det etter hvert som vi ventet på å bli hentet, for solen skinte fra skyfri himmel og vinden løyet til blikk stille....



Kl. 20 kom Elisabeth. Vi fikk lastet inn utstyret og kl. 01.00 var vi hjemme i Fredrikstad.
Hvorfor fikk jeg senebetennelse? Jeg har aldri opplevd noe liknende, men på fjellturen to uker tidligere hovnet venstre ankel opp. Den var fortsatt øm, og kanskje var dette medvirkende? Vil jeg forsøke igjen? Selvsagt! Jeg har jo fremdeles 7,5 år igjen på å nå målet....

Snart i gang!

9.juni kjøpte jeg ny kajakk. Valget falt på en gul Hasle Excursion. Kajakken kjøpte jeg brukt (Vel, brukt og brukt. Den hadde knapt vært på vannet) og har på de testturene jeg har hatt blitt svært glad i den. Dessverre passet ikke spruttrekket, men hva har man gode venner til? Turkamerat Finn hadde opptil flere å avse, så da gjør det ikke noe at jeg ikke har fått rotet meg til å kjøpe mitt eget... Verre er det at min gamle "Biltema-åre" nok burde vært byttet ut før langturen. Dem har litt store åreblader og veier litt for mye, men nå er det for seint å kjøpe ny. Turen starter nemlig på mandag! Eller.... Egentlig startet jeg tirsdag 13. juli. Da gikk nemlig Elisabeth og jeg fra Pellestova til Djupsli, og det er en del av Rondanestien som jeg har tenkt å følge fra Lillehammer til Hjerkinn. Jeg kommer derfor kanskje til å bruke den turen som en del av dette prosjektet.

Onsdag gikk vi videre til Hornsjø hotell, hvor vi var de eneste gjestene! Merkelig egentlig; vi betalte nemlig bare 500,- for halvpensjon. Deilig tre-retters middag, frokost og fint dobbeltrom (samt gratis kaffe..) må jeg si var vel verdt prisen.

Vel, nå får jeg pakke og gjøre de siste innkjøpene før vi setter kursen sørover. Vi kommer ikke helt frem til Oslo denne gangen, da vi må avslutte på fredag, men resten får jeg ta på et par helger. Kan være greit, egentlig for det er meldt litt vind og ikke strålende være...

Årets første kajakktur

I går kveld ringte Tor Øivind og spurte om jeg ville padle i dag, søndag, kl ni... Jeg var alt nede i vinglasset, men med strålende sol i vente kunne jeg ikke si nei. Tor Øivind bor nær Seutelva ("Ser-ikke-ut-elva" passer bedre) og vi avtalte å sett ut der.
I morges var det vindstille og nesten ikke strøm i elva. Inge båter kjørte der heller, så det ble en flott tur ut Vesterelva og inn i Kråkerøyholmene. Etter ca to timers padling tok vi en deilig hvil før vi satte kursen opp elva igjen. Nå var det mer vind og strøm, samt ganske mange båter. Det ble en hard økt før vi var fremme i Seuteva igjen...
18. juli har jeg planlagt å begynne padleturen fra Lindesnes til Oslo. Dagen i dag minnet meg på at jeg bør trene litt før den tid... Vi padlet i 3,5 effektive timer. Dels i motstrøm og bølger og det kjennes i skuldrene! I sommer har vi planlagt å padle ti timer pr dag...Forøvrig har jeg begynt å vurdere å bytte ut min trofaste tre-kajakk "Skarven" med en i plast før Lindesnesturen. Jeg må teste ut noen i sommer, tror jeg. Vel, mer om det senere.