Kringledalen - Bjørvika

17.-19. juli 2012 gikk jeg fra Kringlerdalen ved Maura og fulgte Rondanestien til Bjørvika. Turen startet ikke helt som forventet, for etter kort tid mistet jeg stien pga et hogstfelt... Heldigvis klarte jeg etter litt leting å finne den igjen og så bar det oppover moet Råbjørnhytta. På veien passerte jeg en gravhaug med flott utsikt mot Gardermoen.

Vel fremme ved Råbjørnhytta, spiste jeg litt sammen med to hyggelige damer, deres barn og hund før jeg satte kursen mot dagens mål, Bekkestua. Bekkestua ligger idyllisk til ved en fin bekk (naturlig nok...), men jeg var nå både sulten og trøtt, så det ble en rask middag før søvnen tok meg. Det var ingen andre gjester i den lille hytta, men når mørket falt på ble det liv på loftet! Hvilke dyr det var, fant jeg ikke ut, men et svare leven holdt de i hvert fall!

Tidlig neste morgen fortsatte ferden mot Hakadal verk.Veien var lett å gå. Faktisk så lett at jeg ikke trengte kart. Vel, det skulle jeg nok ha brukt, for stien endte flere kilometer syd for der jeg hadde planlagt å komme frem.. Dermed ble det et strekk langs veien gjennom Hakadal, forbi golfbanen og opp til Verket.

Etter å ha passert Verket følte jeg meg neste hjemme, da dette skiltet dukket opp.

Forklaringen er visst at man ofte brukte stedet man kom fra når man i gamle dager slo seg ned på nye steder. Veien videre til Tømtehyttene, gikk over noen fine høyder og forbi vakre tjern. Vel fremme, satt det ei nederlandsk (?) jente på tunet. Hun fortalte at hun ikke var alene og mens jeg installerte meg i den største hytta, forsvant hun inn i den minste. Vel, de dukker vel opp etter hvert, tenkte jeg, men den gang ei. Jeg banket ikke på, for jeg antok at de enten ville være i fred, eller at hun var alene og fryktet hva jeg kunne finne på.... I stedet gikk jeg for å se på den fine utsikten før jeg gikk til ro.

Vel tilbake i hytta, banket det på døra. Jenta i nabohytta, tenkte jeg, men inn kom en kar i sykkelklær! Han var på sykkeltur i marka og ønsket litt vann. Jeg tilbød han kaffe og vi pratet en stund før han hastet videre. Neste dag sto jeg opp tidlig for å rekke toget hjem. Det hadde regnet, så stien var sleip og gresset vått, men nede ved Øyungen tørket det opp. Snart kom jeg ned til Maridalen. Siste etappe var kanskje den mest spesielle. Jeg fulgte Akerselva gjennom Nydalen og ned til sentrum.

Stort sett en fin vei, men jeg følte meg litt spesiell der jeg gikk. Skitten og svett, med sekk og hund midt blant urbane Oslo-folk... Turen anbefales, men man bør like trær, for det ser man MYE av!