Lindesnes

Søndag 18.juli pakket vi bilen og gjorde klar til avreise neste morgen. Finns ny-innkjøpte Rangerover Defender kler i grunnen kajakkene godt...



Mandag 19. juli hentet Finn og forloveden meg kl. 07.30 og så satte vi kursen mot Lindesnes. Været var ikke oppløftende. Regn og vind som bare tiltok i styrke jo lenger sør vi kom. Allerede ved Kristiansand hadde vi tatt avgjørelsen; vi må starte lenger nord. Likevel ønsket vi å i hvert fall stå på Lindesnes før turen startet. Derfor kjørte vi hele veien, tok bilder i vind og regn, før vi returnerte til Kristiansand.
Med sjøkart som eneste veiviser, fant vi etter hvert frem til Kongshavn. Her ble kajakkene satt ut og endelig kunne vi begynne padlingen!
Regnet hadde gitt seg og vinden løyet noe, men utenfor Kongshavn gikk dønningene ganske høyt. På det verste så vi bare så vitt hodene til hverandre mellom bølgetoppene, men dønningen var runde og padlingen gikk greit. Likevel var det godt å endelig komme frem til Blindleia og smulere farvann.
Siden det alt begynte å mørkne, og regnet truet med å komme tilbake, slo vi leir i Jaktbukten. Dessverre viste sandstranden seg å være gjørme, men etter kreativ landsetting, kom vi ganske tørrskodde i land. Teltet kom opp og etter en "Real-middag" la vi oss.

Tirsdag 20. juli våknet vi til oppholdsvær. Frokosten ble en "Real-kornblanding" og før klokka slo ni, var vi på vannet. Siden vi var i Blindleia, var det tilnærmet vindstille og vi gled rolig mellom millionhyttene. Båtfolket sov og det var godt å padle.
Vi hadde lite vann igjen, men så heldigvis en morgenbadende sunnmørskvinne som vi kontaktet. Snart var vannflaskene fylt og vi gled videre. Nå begynte de første båten å komme, men manglende sol og de foregående dagenes vind gjorde nok sitt til at vi stort sett fikk padle i fred.
Blindleia har få naturlige strender, men til gjengjeld mange kunstige. De ligger tett på brygger og millionhytter, så vi fikk ikke benyttet dem. Underveis møtte vi en lokal padler. Heller ikke han kjente til naturlige strender, så pausene våre ble enten på gjørme eller helst på svaberg.



Ved lunsjtider, tok vi en avstikker til Brekkestø. Det angret vi ikke! Det viste seg å være en ekte "Sørlandsperle". Hvite hus, båter og til og med en liten strand gjorde lunsjpausen perfekt! Vi kjøpte ferske reker, rundstykker og øl, som vi inntok på bryggekanten. Ahh, livet leker!
Vel tilbake i kajakkene merket jeg hvor vond min høyre hånd var. Allerede kvelden før hadde den vært litt øm, men nå var det direkte ubehagelig å padle. En nagende frykt for senebetennelse kastet skygger over padlingen mot Lillesand.
Like før Lillesand rastet vi på Stenholmen. Her er det skilt med "Max 5 knop" og politibåten lå også der, men dette så ikke ut til å bekymre motorbåtene som raste forbi. Sannelig er det forskjell på politiets prioriteringer. Hjemme i Fredrikstad stopper de en hver jolle som kjører fort, men tydligvis ikke her...

Lillesand ble en svært positiv opplevelse. Ikke bare er byen en koselig sådan, men den har to "bystrender" som jo gjør ilandstigningen komfortabel. Med min verkende hånd bar det til apoteket og betennelsedempende salve ble kjøpt inn.



Deretter beså vi oss i byen, sov litt på stranden og inntok en bedre pizza og noen duggfriske glass. Etter fire timer satte vi kursen mot Homborsund. Nå skinte solen og sjøen lå ganske stille. Det ble en deilig padletur som endte på Homborøya. Nå var hånda mi så vond at vi valgte å ta kvelden.
Vi fant en fin plass og trakk kajakkene på land. Det var ikke plass til å slå opp telt, men sola skinte og værmeldingen var god, så hvem trenger telt? Vi hadde god tid og Finn kokkelerte mens jeg tømte en medbrakt grønn boks. Maten smakte herlig og kaffen etterpå ble inntatt mens vi så ut over en speilblank sjø. Mette og fornøyde gikk vi til ro med himmelen over oss og teltduken i beredskap ved beina. Etter noen timers søvn, ble det bruk for teltduken....



Neste morgen blåste det friskt, soveposene var fuktige på tross av teltduken og hånda mi verket ganske stygt. Vi ble derfor enige om å ta det med ro og se ann været og hånda mens utstyret tørket. Ved ti-tiden sendte jeg sms hjem. Avgjørelsen var tatt. Vi måtte avbryte turen etter skarve 40 km padling! Skuffelsen sved og jeg har ikke følt meg så snytt på mange år!



Ved tolv-tiden løyet vinden noe og vi padlet inn til Breivik camping hvor vi kunne bli hentet med bil. Padleeventyret som først skulle vare i ni dager, men som så ble redusert til fem, hadde nå endt etter mindre enn to. Ekstra bittert ble det etter hvert som vi ventet på å bli hentet, for solen skinte fra skyfri himmel og vinden løyet til blikk stille....



Kl. 20 kom Elisabeth. Vi fikk lastet inn utstyret og kl. 01.00 var vi hjemme i Fredrikstad.
Hvorfor fikk jeg senebetennelse? Jeg har aldri opplevd noe liknende, men på fjellturen to uker tidligere hovnet venstre ankel opp. Den var fortsatt øm, og kanskje var dette medvirkende? Vil jeg forsøke igjen? Selvsagt! Jeg har jo fremdeles 7,5 år igjen på å nå målet....