Hjerkin - Venabu

26.-30.juli 2012 tok Elisabeth og jeg toget til Hjerkin for å gå de første etappene av Rondanestien. Det var meldt flott vær og vi skulle gå fra hytte til hytte, så vi pakket lett. Veien mot Grimsdalshytta er lettgått og flott og på veien gikk vi forbi noen spesielle groper som ble skapt under siste istid.

Vi holdt bra fart og kom tidlig frem. Det var mye folk på hytta for Kristin Krohn Devold var der i forbindelse med 50-årsjubileet til Rondanestien. Etter en deilig tre-retters middag var det foredrag om Rondane. En flott start på turen vår!

Neste dag startet turen ganske bratt, men vel oppe på fjellet var motbakkene glemt. Vi tok oss god tid og koste oss i sola før vi begynte på nedstigningen.

Og oppstigningen igjen....

Før vi endelig kunne gå ned til Dørålseter og en kald øl... Neste morgen var det meldt regn. Vi hadde pakket lett og lagt regntøyet igjen hjemme. "Vi holder oss varme når vi går", tenkte vi. Ok i teorien, men ikke når regnet treffer oss vannrett i 1200 meters høyde. Det ble en lang og kald dag. Belønningen fikk vi da vi endelig nådde Bjørnhollia. En riktig perle av en turisthytte! Vi fikk et to-mannsrom med hundebur, dusjet og tørket tøy i tørkerommet før middagen ble servert. Etter middagen tok vi et glass vin foran peisen og plutselig var regnet glemt! Varme og mette gikk vi til sengs og våknet opp til sol neste dag.

Denne etappen begynte bratt, men stort sett var det flatt terreng. Vidt utsyn og gode stier. Vi kom derfor tidlig frem til Eldåbu. Vi var alene på hytta, men utover kvelden kom et voksent par. De holdt seg litt for seg selv, men vi hadde hverandre, så det gjorde ikke noe. Vi la oss tidlig og sto tidlig opp for neste dag var turens siste. Vi skulle til Venabygd og ta bussen derfra. Det går ikke mange busser, så vi ville være tidlig fremme. Ruta går gjennom variert terreng. Både bjørkeskog og snaufjell passerte vi, før vi var fremme ved Spidsbergseter. Vi gikk inn i resepsjonen for å spørre om når bussen til Ringebu gikk, men fikk til svar at det visste de ikke for "våre gjester kommer ikke med buss"... Vi begynte derfor å gå langs veien mot Venabu og i det vi kom frem dit, kom bussen! En perfekt avslutning på en flott tur!!

Kringledalen - Bjørvika

17.-19. juli 2012 gikk jeg fra Kringlerdalen ved Maura og fulgte Rondanestien til Bjørvika. Turen startet ikke helt som forventet, for etter kort tid mistet jeg stien pga et hogstfelt... Heldigvis klarte jeg etter litt leting å finne den igjen og så bar det oppover moet Råbjørnhytta. På veien passerte jeg en gravhaug med flott utsikt mot Gardermoen.

Vel fremme ved Råbjørnhytta, spiste jeg litt sammen med to hyggelige damer, deres barn og hund før jeg satte kursen mot dagens mål, Bekkestua. Bekkestua ligger idyllisk til ved en fin bekk (naturlig nok...), men jeg var nå både sulten og trøtt, så det ble en rask middag før søvnen tok meg. Det var ingen andre gjester i den lille hytta, men når mørket falt på ble det liv på loftet! Hvilke dyr det var, fant jeg ikke ut, men et svare leven holdt de i hvert fall!

Tidlig neste morgen fortsatte ferden mot Hakadal verk.Veien var lett å gå. Faktisk så lett at jeg ikke trengte kart. Vel, det skulle jeg nok ha brukt, for stien endte flere kilometer syd for der jeg hadde planlagt å komme frem.. Dermed ble det et strekk langs veien gjennom Hakadal, forbi golfbanen og opp til Verket.

Etter å ha passert Verket følte jeg meg neste hjemme, da dette skiltet dukket opp.

Forklaringen er visst at man ofte brukte stedet man kom fra når man i gamle dager slo seg ned på nye steder. Veien videre til Tømtehyttene, gikk over noen fine høyder og forbi vakre tjern. Vel fremme, satt det ei nederlandsk (?) jente på tunet. Hun fortalte at hun ikke var alene og mens jeg installerte meg i den største hytta, forsvant hun inn i den minste. Vel, de dukker vel opp etter hvert, tenkte jeg, men den gang ei. Jeg banket ikke på, for jeg antok at de enten ville være i fred, eller at hun var alene og fryktet hva jeg kunne finne på.... I stedet gikk jeg for å se på den fine utsikten før jeg gikk til ro.

Vel tilbake i hytta, banket det på døra. Jenta i nabohytta, tenkte jeg, men inn kom en kar i sykkelklær! Han var på sykkeltur i marka og ønsket litt vann. Jeg tilbød han kaffe og vi pratet en stund før han hastet videre. Neste dag sto jeg opp tidlig for å rekke toget hjem. Det hadde regnet, så stien var sleip og gresset vått, men nede ved Øyungen tørket det opp. Snart kom jeg ned til Maridalen. Siste etappe var kanskje den mest spesielle. Jeg fulgte Akerselva gjennom Nydalen og ned til sentrum.

Stort sett en fin vei, men jeg følte meg litt spesiell der jeg gikk. Skitten og svett, med sekk og hund midt blant urbane Oslo-folk... Turen anbefales, men man bør like trær, for det ser man MYE av!

2011-2012

På grunn av hyttebygging i Hafjell, stoppet prosjektet opp litt. Samtidig fikk jeg ikke rotet meg til å skrive fra de turene jeg faktisk gjennomførte, men nå tenkte jeg å skrive et lite resyme...